Lær å stå imot når noen gir deg dårlig samvittighet.

Noen mennesker har en tendens til å legge ansvar og skyld for ting som går galt utenfor seg selv – de eksternaliserer. Andre internaliserer – tar på seg overdreven skyld og ansvar. Nå to slike personer kommer sammen utfyller de hverandre på dårligst tenkelig måte.

Den eksternaliserende kan med letthet fortsette sin uansvarlige reise gjennom eget liv. Den internaliserende får selskap i å trykke seg selv ned.

På gruppenivå er det en tendens til at gutter og menn eksternaliserer, mens jenter og kvinner internaliserer. Derfor er det duket for at i mange parforhold blir kvinnen bærer av altfor mye skyld. Forskjellene innad i disse gruppene er selvsagt større enn forskjellen mellom gruppene.

Enda mer pregende kan det bli dersom en omsorgsperson hadde tendenser til å ikke ta ansvar for seg og sitt, men direkte eller indirekte skyve ansvar over på deg som barn. For mange som lett får dårlig samvittighet for alt, egentlig uten grunn, kan mønstret ha opphav i slik skyldindusering.

Dårlig samvittighet for alt og ingenting – i generasjoner?

Denne lille vignetten kan tjene som en illustrasjon:

Ferien nærmer seg og jeg vet at mamma ønsker meg hjem på besøk. 

Jeg gleder meg over en kinoavtale jeg har i kveld, og nevner dette da mamma ringer. Hun sier at hun aldri gikk på kino da hun var ung fordi hun hjalp foreldrene sine, hun nevner at det er litt ensomt hjemme men at det går bra, bortsett fra at hun sliter med ryggen, da. Så sier hun at jeg bare må kose meg.

Etter samtalen er jeg urolig. Jeg har en litt uvel følelse i magen, jeg er litt irritert, og får tårer i øynene. Jeg syns synd på mamma og føler meg slem. Hun har det jo vanskelig, og så har hun hatt det vanskelig.

Prøver man å klemme mormor blir hun jo som en trestokk.

Jeg burde kanskje dra hjem til helgen likevel. Tårene som presser på gjør ikke annet enn nok en gang å trekke meg ned i noe tungt og ubestemmelig. Uroen forsvinner heller ikke. Kjeven strammes og den gnagende skyldfølelsen intensiveres.

Jeg begynner å stresse med alle tingene jeg skulle ha gjort som jeg ikke har fått gjort, og føler meg minst ett nummer for liten. Jeg avlyser kinoavtalen, de er sikkert glade til, og så utsetter jeg ferien et par dager. Jeg spiser litt, men får skikkelig dårlig samvittighet av maten. Og så vasker jeg leiligheten. Den dårlige samvittigheten har imidlertid festet seg og lar seg visst ikke vaske bort så lett.

Den beskrevne personen blir drevet til handlinger uten helt å skjønne hvorfor. Hva er det egentlig som driver skyldfølelsen? Hva er det som skjer på innsiden som setter i gang vaskingen?

I denne sammenhengen kan vi nøye oss med å fastslå at mor på en subtil måte legger et press mot skyldfølelse i datteren. Ved at en annen, i dette tilfelle mor,  går inn i en offerrolle manøvreres du samtidig inn i rollen som overgriper. Den som svikter og blir skyldig. Den som bør ha dårlig samvittighet.

Oftest er ikke dette noe som skjer bevisst fra forelderens side. Det handler svært sjelden om ond vilje og skjer alltid av en grunn. Mor vil godt og gjør mye godt, men har en del bagasje og blinde flekker hvor denne spiller seg ut. Ofte på grunn av tidlige frustrerte omsorgs- eller kontaktbehov. Uten å ville det overføres en følelse av utilstrekkelighet og mindreverd til neste generasjon.

Den største seier i et liv må vel være å klare å bryte slike generasjonsbundne mønster av blokkert kjærlighet.

Men resultatet er uansett det samme: Du blir påkalt som bagasjebærer for noe som ikke er ditt, og det skaper indre konflikt. I noen tilfeller kan disse mekansimene komme i en mildere form, andre ganger kan denne bagasjebæringen utvikle seg til rene sherpavirksomheten: Du blir en hardtarbeidenede tjener i andres liv fremfor noenlunde herre i ditt eget.

Altfor ofte går slike mønster ikke bare ut over deg, men det kan også gå ut over andre personer man faktisk har ansvar for. I det man begynner å ta ansvar for ting som ikke er ditt ansvar svekkes kapasiteten til å ta hånd om primære ansvarsområder. For eksempel eget liv og lykke, eller egne barn.

Hva kan du gjøre når noen gir deg dårlig samvittighet for alt?

Egentlig kan ingen gi et annet menneske dårlig samvittighet for alt. Man er til syvende og sist nødt til å ta imot eller avstå en slik «invitasjon». Når noen spiller på skyldfølelsen din er det ofte et uttrykk for personens psykologiske forsvar. Forsvar mot å ta fullt og helt ansvar for sitt eget liv. Forsvar mot å være direkte og tydelig om hva man føler og trenger. Dersom du står i mot og ikke takker ja til den dansen du bes opp til, vil det legge press mot den andres forsvar. Det handler om å sortere i hva om er mitt og hva som tilhører den andre.

Vi vil i det følgende foreslå en måte å ta opp vanskene på, etter inspirasjon av Guy Winchi og hennes bok «Healing emotional trauma». For noen vil denne måten å snakke på fremdeles være utenfor rekkevidde. Formuleringene under kan kanskje likevel hjelpe deg å sortere i dine egne følelser og tanker.

Fortell moren din at du forstår hvor viktig det er for henne å slippe å være alene.

Forklar at det likevel er slik at når du settes under et slikt indirekte press så blir du irritert, selv når du ender opp med å etterkomme ønsket. Det føles som om man ikke har noe valg. At det ikke er greit å si nei.

Forklar at om det fortsetter slik er du redd for at det vil bare øke distansen i forholdet, og du ønsker egentlig det motsatte – som henne.

Be henne i stedet uttrykke sine ønsker direkte, istedenfor å forsøke å spille på samvittigheten din, og be henne om å respektere og vise forståelse for at det ikke alltid passer.

Forklar at du nok oftere vil gjøre som hun ønsker om kommunikasjonen er mer direkte.

Forklar at du også har ditt eget liv og at du ikke alltid vil klare, eller engang ha lyst til, å etterkomme ønsket hennes. Men de gangene du da velger å svare positivt vil du gjøre det autentisk og helhjertet noe som gjør at alle parter får mer ut av det.

Da kan mor være sikker på at du faktisk ønsker å være der.

Stå i mot dine egne forsvarsmekansimer

Det å takke nei til å bli med i dansen, og heller ikke bare trekke seg unna, men konfrontere, vil mest sannsynlig skape engstelse på innsiden. Engstelse trigger unngåelse, i slike tilfeller gjennom bruk av dine egne psykologiske forsvar, eller tilpasningsstrategier. Ved å begynne å betvile egen oppfatning, eller legge skylden på deg selv vil angsten knyttet til protesten mot mor dempes. Prisen du betaler for å beskytte henne mot din protest er følgelig usikkerhet, skyldfølelse og selvtap. Tilpasning på bekostning av autentisitet.

Det å tåle egen angst og regulere denne på andre måter enn gjennom å bøye av, vil være essensielt.

Vær forberedt på at lite vil endre seg hos henne, ihvertfall ikke med det samme. Vær forberedt på at hun vil gå i forsvar, stille seg uforstående el.l. og at du vil være nødt til å tåle en tilsynelatende uenighet.

I en slik prosess vil du fort kunne komme til et punkt hvor du betviler deg selv. Du kan være fristet til å gå til tårer som presser seg på, punktere deg selv og gå til fortvilelse eller håpløshet. Du kan komme til å gi deg selv dårlig samvittighet for å utsette mor for vanskelige følelser. Det er da det gjelder å mobilisere motkrefter for å stå støtt. Alle må ta ansvar for egne følelser.

Du kan for eksempel si: Slik opplever jeg det, med rette eller urette. Dette mener jeg uavhengig av hva du måtte si til det. Du kan velge å klamre deg til din virkelighetsoppfatning, men for meg er det annerledes. Så vi får heller være enige om å være uenige.

Dårlig samvittighet for alt – ha noen støttetanker

Husk at det å forvente noe av noen og at det å stille krav på mange måter er en respektfull og kjærlighetsfull handling.

Husk at dette er en ansvarlig handling. Du tar ansvar for følelsene dine, behovene dine og for å sette ord på noe som er problematisk i forholdet.

Husk at det vil være en bjørnetjeneste ovenfor moren din å fortsette å gi etter for skyldfølelsen, tilpasse deg og opprettholde en relasjon på falske premisser.

Minn deg selv på at intensjonen din er god. Du ønsker at noe godt skal komme ut av handlingene dine. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så må det være lov å prøve på slikt.

Dersom det føles vanskelig å kunne gjøre dette, kan det være nyttig å snakke med en psykolog. Ofte vil man trenge en del bekreftelse, og også en del arbeid med egen selvhevdelsesfobi, selvutslettelse og trangen til å beskytte andre mot vanskelige følelser, for å kunne stå støtt i en slik prosess. Ingen skal være nødt til å gå gjennom livet med dårlig samvittighet for alt. Her kan du lese mer hva du kan forvente om du tar kontakt med oss for terapi hos psykolog.

Lykke til med det fine prosjektet!